” Kjære Univers,

gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan endre,

og visdom til å se forskjellen ”.

• Frans av Assisi

Hele livet mitt har handlet om dyr, og er som selve meningen med livet for min del. Aller nærmest er hester, men alle dyr har en stor plass i mitt hjerte.

Som barn flyttet vi mye rundt, og jeg måtte selv finne dyr jeg kunne tilbringe tid sammen med, min familie hadde ikke den samme kjærligheten til dyr. Men jeg fant oftest hunder jeg fikk gå turer med frem til jeg var stor nok til å kunne være med hester og stelle med dem for andre. Fra jeg var 6 år ble det flere hunder jeg fikk gå turer med ganske så fast og husker de alle med kjærlighet den dag i dag. Jeg var 7 år når jeg endelig fikk begynne på rideskole, og var med det den yngste eleven de hadde. Aldersgrensen den gangen var 10 år. Når jeg var 9 år fikk jeg endelig bli fast hestepasser, først til en shetlandsponni som het Ursel, og etterhvert fikk jeg ha ansvaret for Lady, en lettdøl. Kravet var at jeg måtte få på henne salen. Jeg var den yngste hestepasseren på stallen, men ble inkludert i ansvarslisten over fôringer, så som 9 åring fikk jeg ansvaret for å fore en stall på 14 hester 1 og 2 Juledag. Jeg fikk mye erfaring i fra denne tiden.

De beste minnene jeg har med hester er tiden jeg brukte sammen med hester på beite, hele dager var jeg hos hestene og bare var sammen med dem. Den dag i dag, er det det aller beste jeg kan gjøre sammen med hester, bare være sammen uten å gjøre noe som helst, annet enn å dele tid og sted i samhørighet.

Det har blitt mange hester gjennom livet som jeg har fått bli kjent med, og alle er jeg takknemlige for å ha møtt. Hver og en har lært meg mye om livet og meg selv og ikke minst om hester.

Det er noen som jeg har vært ekstra heldig å få ha et svært nært vennskap med, og de er alle en del av mitt hjerte. De er Blakken, Snappen, Granly Rigel og Lady. ( og mange flere, men disse er de som kom meg nærmest, og lærte meg aller mest ) Og selvfølgelig Svarten, min aller første helt egne hest, som lærte meg mer enn noen annen noen gang har gjort. Min aller beste venn og mitt alt! Det var han som ledet meg til det å kommunisere med dyr, og jeg takker han for selve livet!

Takket være Svarten så fikk jeg muligheten i 2007 til å gå en utdannelse som hjalp til med å åpne for mine evner til å kunne kommunisere med dyr, det var en drøm jeg ikke visste var mulig som ble til virkelighet. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har kommunisert med de hestene som jeg har hatt et nært forhold til gjennom livet, men jeg har ikke kunnet kommunisere bevisst som jeg nå kan på samme måte. Og det er den største berikelsen livet kunne gi. Jeg er dypt og evig takknemlig for alt hva dette har gitt meg!

Ved hjelp av dyretolk tok jeg valget om å la Svarten få slippe et videre liv i sin kropp, en kropp som var kronisk syk som følge av tarmproblemer og som ikke hadde noen mulighet til bedring den gang. Det var det aller vanskeligste valget og den dypeste sorgen jeg har levd igjennom.

Det tok meg 2 år før jeg igjen fant en hest jeg skulle dele livet mitt med som min egen. Det var Candela, min aller kjæreste Candela. Mitt ønske var å få mitt eget føll, og hun ville hjelpe meg med det. I 2011 ble vår kjæreste Lille født, og vi var like lykkelige begge to! ❤ Hun var bitteliten, men full av liv. Jeg ønsket av hele mitt hjerte å gi Candela og Lille det beste livet de kunne få, og valgte derfor å finne en venn til de hver. Når jeg møtte Line og lille Stine var det kjærlighet ved første blikk. De flyttet hjem til Candela og Lille kort tid etter. Mitt ønske var at de skulle få leve resten av sine liv sammen i en stabil flokk. Men livet er ikke ment å skulle kontrolleres og mitt ønske ble kortvarig når lille Stine bare 4 måneder måtte forlate kroppen sin som følge av skader som ikke kunne helbredes. En sorg så dyp at ord ikke gir mening. En sorg hver og en av oss måtte erfare på hvert vårt vis, men i en samhørighet i en felles kjærlighet.

Jeg visste at jeg kun hadde en sjanse til å gi Lille et godt liv, og med det ønsket jeg at hun skulle ha en venn på sin egen alder hun kunne leve sammen med videre. Etter litt leting fant jeg Hope, det måtte bli henne! Hun var født 28 April, og Lille 30 April, og Lilles egentlige navn er Esperanza, som betyr Håp på spansk. Hope kom hjem til oss på høsten 2011, og siden har vi levd sammen.

Candela var klar for å gi slipp på livet i kroppen sin 2020, og med det måtte vi leve videre uten en viktig og kjær del av familien vår, men det var hennes tid, og hun er med oss i energien sin, som alltid vil være en del av oss.

Det var for hester sin del at jeg valgte å kjøpe vår egen plass i 2013 etter lang tids leting etter den rette plassen for jentene mine. Da falt endelig alt på plass og vi fant en magisk plass et sted som for meg er som et paradis på jorden!

Det har på ingen måte bare vært enkelt etter at vi flyttet hit, men alle utfordringene jeg har møtt har gitt meg muligheter til indre vekst og innsikt jeg ikke ville vært for uten. Jeg lever i en dyp følelse av takknemlighet hver eneste dag. Dyp takknemlighet til livet slik det er og alt hva det gir.

Denne plassen gir meg det rommet jeg trenger for å kunne leve det livet jeg elsker. Sammen med hestene, kattene, naturen og stillheten. En ro som gir plass til indre vekst og det å bli bevisst på hvem jeg er. Noe som igjen gjør at jeg kan kommunisere med dyrene på en dypere og mer åpen måte.

Det som alltid har vært det viktigste for meg er hvordan dyrene har det, at de blir sett og hørt for deres egne ønsker og behov. Ved hjelp av å kunne kommunisere med dyrene har jeg nå en større mulighet til å hjelpe dyr og menneskene deres med å forstå hverandre bedre.